Billy Sullivan

Billy Sullivan
Født		13. sep. 1915 Lowell
Død		23. feb. 1998 (82 år) Atlantis
Beskjeftigelse		Forretningsdrivende
Utdannet ved		Boston College Lowell High School
Nasjonalitet		USA
Billy Sullivan på Commons

William Hallissey Sullivan Jr. (født 13. september 1915, død 23. februar 1998) var en amerikansk forretningsmann som eide Boston Patriots fra laget ble stiftet i som et oppstartslag i American Football League (AFL, 1960-1969) frem til de ble solgt, da som New England Patriots i NFL, til Victor Kiam i 1988.

Tidlig liv

Sullivan ble født i Lowell, Massachusetts i 1915 og var ferdig utdannet ved Boston College i 1937.^[1] Sullivan var sønn av en korrespondent for Boston Globe, og han ble selv en sportsskribent etter college. Han var publisitetsdirektør for Boston College, University of Notre Dame og Boston Braves, og slapp såpass mange pressemeldinger at en annen sportsskribent, Red Smith, gav ham kallenavnet "Maître de Mimeograph."^[1] Sullivan var også i United States Navy.

Karriere i NFL

Forsøk på å skaffe seg et NFL-lag

I 1959 søkte Sullivan om å få en NFL-franchsie til Boston. Siden Bostons tre tidligere fotballag (Bulldogs, Redskins, Yanks) hadde enten blitt nedlagt eller flyttet avslo NFL Sullivans forespørsel.^[1]

AFL-lag

Etter et mislykket forsøk på å starte et NFL-lag henvendte Sullivan seg til den nye American Football League i 1959. For $25 000 fikk han lagets åttende og siste lag for ligaens første sesong i 1960, Boston Patriots.^[1] Sullivan ga sin sønn, Patrick Sullivan, stillingen som general manager for laget, og en annen sønn, Chuck Sullivan, stillingen som executive vice president. I 1964 hhalp Sullivan NFL å forhandle frem en 5-årig fjernsynsavtale verdt $30 millioner med NBC.^[1]

Sammenslåingen av AFL og NFL

I 1970 spilte Sullivan del i sammenslåingen av AFL og NFL ved å søke på en unntak fra antitrustlover fra kongressen.^[1]

New England Patriots

I 1971-sesongen, Patriots andre sesong etter sammenslåingen, byttet Sullivan lagets navn fra Boston Patriots til New England Patriots (etter at hans forsøk på å skifte navnet til Bay State Patriots ble avslått av NFL), som korresponderte med at laget flyttet inn i Schaefer Stadium i Foxborough, Massachusetts, og for å omfavne hele New England, da New York Giants skulle spille sine to neste sesonger i Yale Bowl i New Haven.

I 1975 ble Sullivan majoritetseieren i laget.^[2] I sine 28 sesonger som hovedeier hadde Patriots 14 positive sesonger, nådde sluttspillet seks ganger, spilte i AFL Championship Game i 1963, og representerte AFC i Super Bowl XX.^[1]

Sullivan var aldri blant de rikeste NFL-eierne. Etter en rekke dårlige inveesteringer i 1980, hvor den dårligste var The Jackson Five Victory Tour i 1984, som ble betalt for hans sønn Chuck.^[3] Ifølge et anslag var utgiftene for turneen omtrent like store som Sullivans formue.^[4]

Problemene rundt Victory Tour ble forstørret ettersom at Sullivan hadde brukt Sullivan Stadium som sikkerhet. Med ingen annen måte å få tak i penger gjorde Sullivan seg klar for å selge både laget og stadionet i 1985. Prisen på $100 millioner virket høy, men gav mening ettersom at Patriots kom seg helt til Super Bowl.^[3] Selv etter at de nådde Super Bowl var ikke inntektene fra Patriots høye ok til å tilbakebetale gjelden. Innen 1988 hadde Patriots såpass store økonomiske problemer at de fikk $4 millioner fra ligaen for å kunne betale alle spillere og ansatte.

I et forsøk på å unngå konkurs spurte Sullivan Michael Jackson om økonomisk hjelp, men fikk ikke noen respons.^[4] Desperat spurte Sullivan om han kunne selge 50% av laget gjennom offentlig tilbud.^[1] NFL avslo forespørselen, som førte til at Sullivan ba Reebok sin CEO Paul Fireman om å kjøpe en andel i laget. Da det ikke ledet til noe ble Sullivan nødt til å selge laget til Victor Kiam for $83 millioner samme år.^[4] Sullivan forble lagets president frem til 1992 da han og Kiam solgte laget til James Orthwein.^[2] Stadiumet gikk allikevel konkurs, og ble oppkjøpt av Robert Kraft, som eide et område overfor stadionet. Kraft brukte leieavtalen til sin fordel da han kjøpte laget fra Orthwein i 1994.^[5]

I 1991 saksøkte Sullivan NFL for $116 millioner, og aksepterte et oppgjør på $11,5 millioner i 1996.^[1]

Gruppesøksmål

Etter å ha blitt astet ut som president i Patriots i 1974 (til tross for at han eide 20% av stemmene på styret) prøvde Sullivan å få kontrollen tilbake. Innen 1975 hadde han kjøpt opp 100% av stemmene, og etter at han var i kontroll igjen fjernet han alle direktørene som han ikke likte. For å betale tilbae lånene han hadde brukt på å kjøpe opp aksjene (mer enn $5,3 millioner) inngik Sullivan en avtale med lånegiverne om å registrere alle intektert fra bedriften til bankene. For å gjøre dette måtte han derimot eliminere alle offentlige aksjonærer. Sullivan klarte å forhandle en avtale som gav han muligheten til å jøpe aksjene for $15 per; dette ble godkjent av aksjonærene. Én aksjonær som ikke var enig (som hadde vært en tilhenger av Patriots over lengre tid) nektet å gi fra seg sine aksjer, og saksøkte Sullivan. Høyesterettsdomstolen i Massachusetts fant etter hvert at elimineringen av aksjonærene var ulovlig og var til Sullivans personlige fordel.^[6] Domstolen fant også at Sullivans handlinger var mishandling av bedriftsmidler. Han ble beordret til å betale aksjonærene aksjenes egentlige verdi, ifølge dollarverdien i 1986, da dommen falt.

Dødsfall

Etter en åtte år lang kamp med prostatakreft døde Sullivan i gamlehjemmet sitt i Atlantis i 1998.^[1]

Referanser