Jeg (filosofi)
Jeg-et eller selvet betegner opphavspersonen til en talehandling, til dels brukt ensbetydende med subjekt – et unikt, autonomt, selvbevisst og handlende individ –, til dels med snevrere betydninger.[1]
Begrepet jeg har blitt tillagt forskjellige betydninger av forskjellige filosofer, som grovt kan deles i tre forståelser:[2]
- Personen som en integrert enhet av kropp og sinn (eller legeme og sjel).
- Mer spesifikt en persons sjel (eller sinn) samt dennes «innhold» av bevisste og ubevisste tanker, følelser, tilbøyeligheter og viljen.
- Enda mer spesifikt en persons sjel uten (og i avgrensning fra) sjelens «innhold».
Mens mange filosofer har brukt begrepene jeg og selv synonymt, har andre sett på dem som ulike størrelser. I så fall forstås selvet gjerne som jeg-et som er seg selv bevisst.[3]
Referanser
- ^ C.F. Gethmann (1995). «Ich». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 2. Stuttgart: Metzler. s. 160–165.
- ^ K.E. Tranøy (1997). «jeg (filos.)». I P. Henriksen m.fl. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 8 (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 119–120. Arkivert fra originalen 20. oktober 2016.
- ^ C.F. Gethmann (1995). «Selbst, das». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 3. Stuttgart: Metzler. s. 752–755.
