Libanonseder

Libanonseder

Nomenklatur
Cedrus libani A.Rich.
Populærnavn
libanonseder
Klassifikasjon
Rike		Planteriket
Divisjon		Karplanter
Klasse		Nakenfrøede planter
Orden		Bartrær
Familie		Furufamilien
Slekt		Cedrus
Miljøvern
IUCNs rødliste:^[1]
ver 3.1 VU - Sårbar VU — Sårbar
Økologi
Habitat:		fjellskoger
Utbredelse:		Libanon, Syria, Tyrkia

Libanonseder (Cedrus libani) er et bartre i furufamilien (Pinaceae). Det er et ganske bredt bartre som kan bli opptil 40 meter høyt, dersom vekstvilkårene er gode. Grenene vokser i grupper og peker litt oppover, men henger gjerne litt ytterst.

Naturlig utbredelse er i fjellstrøk i Libanon, Syria og Tyrkia i en høyde på 1400–2100 moh. Her danner den skoger sammen kilikia-edelgran, gresk einer og libanoneik. I Tyrkia finnes libanonseder hovedsakelig i Taurusfjellene, men det er også to små populasjoner i Tokat-provinsen nær Svartehavet.

Noen botanikere skiller ut en underart, subp. stenocoma, i sørvestlige Anatolia. Den har en mer pyramide- eller søyleformet vekst enn nominatunderarten. Det er ulike oppfatninger på om kyprosseder skal regnes som egen art, eller som en varietet av libanonseder.

Libanonseder er vanlig plantet i Sør- og Mellom-Europa. Det blir raskt for stort for villahager og brukes mest som prydtre i parker. Libanonseder er vanlig i hageanleggene på engelske herregårder. I Norge er den sjeldent plantet, men finnes noen få steder i sør og vest.

Referanser

^ M. Gardner (2013). «Cedrus libani». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2013-1.RLTS.T46191675A46192926.en.

Litteratur

A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 117. ISBN 82-10-01282-7.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 28. ISBN 0-7136-7015-0.
«Cedrus libani». The Gymnosperm Database. Besøkt 20. februar 2016.
«Cedrus libani». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 23. desember 2015.
«East Mediterranean Cedrus libani Forest». Terrestial Biozones. Arkivert fra originalen 30. januar 2016. Besøkt 9. januar 2016.