Stikkmygg

Stikkmygg
Foto: Mr. Ripp
Nomenklatur
Culicidae Meigen, 1818
Populærnavn
stikkmygg^[1]
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Leddyr
Klasse		Insekter
Orden		Tovinger
Økologi
Antall arter:		38 arter i Norge ca. 3 700 i verden
Habitat:		på land, men med larvestadie i vann
Utbredelse:		alle verdensdeler
Inndelt i
Anophelinae Culicinae

Stikkmygg eller stikkemygg (Culicidae) er en familie av mygg og den organismegruppen folk flest forbinder med ordet «mygg». De er fra 3 mm til ca. 15 mm, de fleste under 10 mm.

Liv og utvikling

Anatomi

Ser en godt etter har stikkmyggene hår på vingene og noen ganger mørke tegninger eller skjell (som hos sommerfugler) langs årer eller vingekanten. På dette kan de lett kjennes fra andre mygg, dersom de også har den lange stikkende munnen (snabelen) midt foran på hodet. Snabelen er svært tynn, og ligger i en fin slire. Denne snabelen brukes til å suge blod og er lengre enn antennene som har 15 ledd. Hodet er forholdsvis lite og dekkes av store fasettøyne, palpene er korte.

Orienteringsevne

Mange arter mygg flyr gjerne mot lys, som utelamper, men stikkmygg gjør ikke det. Den flyr helst i skumringen eller i nattemørke. Den navigerer etter lukt og ånde fra et menneske eller et dyr som de kan suge blod av.^{[trenger referanse]}

Stikkemygg kan fly trygt i nattemørke fordi de kan føle luftstrømmen som reflekteres fra vegg, gulv og andre ting.^[2]^[3]

Larver og pupper

Larver og pupper utvikles i stillestående vann. Utviklingen kan gå fort, kanskje bare ett par uker, dersom temperaturen er høy, og seinere dersom det er kaldt. Både i store sjøer eller i små vannpytter. Eggene legges i vann, der de klekkes. Larvene puster med et ånderør som sitter på bakkroppen, de må opp til overflaten for å puste med jevne mellomrom.

Puppen hos stikkemygg er spesiell ved at den er bevegelig. Myggen er ikke i hvile i puppestadiet, men må opp for å puste. Ofte henger disse larvene og puppene i vannoverflaten, men blir lett skremt, og dykker da ned til bunnen med vrikkende svømmebevegelser. Puppene kan skilles fra larvene ved at brystpartiet er svært tykt. Puppestadiet varer fra 2 til 5-6 dager.

Lyd

De ulike artene har hver sin sang, eller summing. Lyden kommer fra vingene som slår (vingeslagene) og litt ulike vinger gir litt ulik lyd. Disse forskjellene i frekvens er svært små, men hanner og hunner bruker denne unike summingen for å finne hverandre.

Myggstikk

Myggstikk kommer av at hunnmyggen stikker hull for å kunne suge ut litt blod som kan brukes i eggproduksjonen. Ikke alle arter er like plagsomme for oss mennesker, men myggstikk er uansett plagsomt, og klør. Hunnmyggen suger blod av varmblodige pattedyr. Noen arter går bare på fugler, eller enkelte arter dyr. Noen lever på steder der mennesker sjeldent oppholder seg. Når vanlig stikkemygg stikker, sprøyter den først inn et antikoagulerende stoff. Deretter suger den blod blandet med dette. Dette stoffet gir den velkjente kløen. Det beste er å ikke begynne å klø.^{[trenger referanse]} Det finnes også salver som reduserer kløen.^{[bør utdypes]}

Ikke alle stikker

Hannen stikker ikke. Den er «fredelig» av seg og nøyer seg med nektar som føde. Det er bare hunnmyggen som suger blod og det må den for å få proteiner for å utvikle og legge mange egg. En hunnmygg som har fått et godt måltid blod klarer å produsere omtrent ti ganger så mange egg som en hunne som ikke har funnet blod.

Sykdomsspredere

I Norge representerer neppe myggstikk fare for overføring av dødelige sykdommer. Dette er likevel et alvorlig problem i varmere strøk på jorden. Arter av stikkemygg kan overføre gulfeber,malaria, dengue, vestnilfeber, Chikungunyafeber og elefantsyke.

Malariamyggen, (slekten Anopheles), tilhører stikkmyggene. Den sprer sykdommen malaria og er en stor plage i mange tropiske områder. I Norge har vi tre myggarter tilhørende malariamyggslekten: Anopheles maculipennis, Anopheles messeae og Anopheles claviger. Malariaparasitter eksisterer derimot ikke i Norge i dag.^{[trenger referanse]} Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) smittes mer enn 500 millioner mennesker av malaria hvert år, og over 2 millioner dør hvert år av det, de fleste barn i Afrika, sør for Sahara.

Gulfebermyggen, (Aedes aegypti), kan overføre gulfeber og denguefeber. Chikungunyafeber kan være er et problem på Mauritius, Réunion, Seychellene, Madagaskar og Andra Pradesh i India. Sykdommen er ikke dødelig, men gir kraftige leddsmerter som kan vare i flere uker til måneder.

Generelt om mygg

Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger. Det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling.

Systematisk inndeling med fokus på norske arter

Systematikken følger i hovedsak Beuk, Dr Paul & Pape, Dr Thomas. 2004.^[4], som omfatter de europeiske artene. Det er nærmere 3 700 arter på verdensbasis. I Norge er det i underkant av 40 arter, de har i denne oversikten fått anført sin utbredelse i Norge.

Tovinger (Diptera)
- Mygg (Nematocera)
  - overfamilien Culicoidea
    - familien Stikkmygg (Culicidae)
      - underfamilien Anophelinae
        slekten malariamygg, Anopheles Meigen, 1818
        Anopheles algeriensis Theobald, 1903
        
        Anopheles atroparvus Van Thiel, 1927
        
        Anopheles claviger (Meigen, 1804) – bare kjent fra Akershus i Norge
        
        Anopheles hyrcanus (Pallas, 1771)
        
        Anopheles labranchiae Falleroni, 1926
        
        Anopheles maculipennis Meigen, 1818 – Østlandet, et isolert funn fra Hordaland
        
        Anopheles messeae Falleroni, 1926 – bare kjent fra Akershus i Norge
        
        Anopheles plumbeus Stephens, 1828
        
        Anopheles subalpinus Hackett & Lewis, 1935
        
        slekten Bironella
        
        slekten Chagasia
      - Underfamilien Culicinae
        stammen Aedeomyiini
        slekten Aedeomyia Theobald, 1901
        
        stammen Aedini
        slekten Abraedes
        
        slekten Acartomyia
        
        slekten Aedes Meigen, 1818
        gulfebermygg, Aedes aegypti (Linnaeus, 1762) – ikke i Norge, en alvorlig smittebærer i varme land, særlig i byer
        
        Aedes cinereus Meigen, 1818 – over hele landet
        
        Aedes geminus Peus, 1970
        
        Aedes rossicus Dolbeškin, Gorickaja & Mitrofanova, 1930 – Akershus
        
        underslekten Aedimorphus Theobald, 1903
        Aedes vexans (Meigen, 1830) Østlandet
        
        slekten Armigeres
        
        slekten Ayurakitia
        
        slekten Aztecaedes
        
        slekten Bifidistylus
        
        slekten Borichinda
        
        slekten Bruceharrisonius
        
        slekten Catageiomyia
        
        slekten Catatassomyia
        
        slekten Collessius
        
        slekten Cornetius
        
        slekten Dahliana
        
        slekten Danielsia
        
        slekten Dendroskusea
        
        slekten Dobrotworskyius
        
        slekten Downsiomyia
        
        slekten Elpeytonius
        
        slekten Eretmapodites
        
        slekten Fredwardsius
        
        slekten Georgecraigius
        
        slekten Geoskusea
        
        slekten Gilesius
        
        slekten Gymnometopa
        
        slekten Haemagogus
        
        slekten Heizmannia
        
        slekten Himalaius
        
        slekten Hopkinsius
        
        slekten Howardina
        
        slekten Hulecoeteomyia
        
        slekten Jarnellius
        
        slekten Jihlienius
        
        slekten Kenknightia
        
        slekten Kompia
        
        slekten Levua
        
        slekten Lewnielsenius
        
        slekten Luius
        
        slekten Macleaya
        
        slekten Molpemyia
        
        slekten Mucidus
        
        slekten Nyctomyia
        
        slekten Ochlerotatus Lynch-Arribálzaga, 1891
        underslekten Finlaya Theobald, 1903
        Ochlerotatus eatoni Edwards, 1916
        
        Ochlerotatus echinus Edwards, 1920
        
        Ochlerotatus geniculatus (Olivier, 1791) [Aedes geniculatus] – bare kjent fra Vest-Agder i Norge
        
        Ochlerotatus gilcolladoi (Villa, Rodriguez & Llera 1985)
        
        Ochlerotatus japonicus (Theobald, 1901)
        
        underslekten Ochlerotatus Lynch-Arribálzaga, 1891
        Ochlerotatus annulipes (Meigen, 1830)
        
        Ochlerotatus cantans (Meigen, 1818) [Aedes cantans] – Sør- og Østlandet
        
        Ochlerotatus caspius (Pallas, 1771) [Aedes caspius] – bare kjent fra Østfold i Norge
        
        Ochlerotatus cataphylla (Dyar, 1916) [Aedes cataphylla] – Østlandet og Midt-Norge
        
        Ochlerotatus communis (DeGeer, 1776) [Aedes communis] – over hele landet
        
        Ochlerotatus cyprius (Ludlow, 1919)
        
        Ochlerotatus detritus (Haliday, 1833) [Aedes detritus] – Østfold, Buskerud og Aust-Agder
        
        Ochlerotatus diantaeus (Howard, Dyar & Knab, 1913) [Aedes diantaeus] – spredt over hele landet
        
        Ochlerotatus dorsalis (Meigen, 1830) [Aedes dorsalis] – Østlandet og Møre og Romsdal
        
        Ochlerotatus excrucians (Walker, 1846) [Aedes exrucians] – Østlandet og Nord-Norge
        
        Ochlerotatus flavescens (Müller, 1764)
        
        Ochlerotatus hexodontus (Dyar, 1916) [Aedes hexodontus] – Østlandet og Nord-Norge
        
        Ochlerotatus hungaricus (Mihályi 1955)
        
        Ochlerotatus impiger (Walker, 1848) [Aedes impiger] – Østlandet og Norde-Norge
        
        Ochlerotatus intrudens (Dyar, 1919) [Aedes intrudens] – Østlandet og Nord-Norge
        
        Ochlerotatus leucomelas (Meigen, 1804) [Aedes leucomelas] – Østfold og Akershus
        
        Ochlerotatus nigrinus (Eckstein, 1918) [Aedes nigrinus] – spredt på Sør- og Østlandet
        
        Ochlerotatus nigripes (Zetterstedt, 1838) [Aedes nigripes] – Finnmark og Svalbard
        
        Ochlerotatus pionips (Dyar, 1919) [Aedes pionips] – Østlandet og Nord-Norge
        
        Ochlerotatus pullatus (Coquillett, 1904) [Aedes pullatus] – NordTrøndelag og nordover
        
        Ochlerotatus punctodes (Dyar, 1922) [Aedes punctodes] – Østlandet, et funn i Nordland
        
        Ochlerotatus punctor (Kirby, 1837) [Aedes punctor] – vanlig over hele landet
        
        Ochlerotatus riparius (Dyar & Knab, 1907) [Aedes riparius] – Buskerud
        
        Ochlerotatus sticticus (Meigen, 1838) [Aedes sticticus] – Østlandet
        
        underslekten Rusticoidus Shevchenko & Prudkina, 1973
        Ochlerotatus refiki (Medschid, 1928)
        
        Ochlerotatus rusticus (Rossi, 1790)
        
        slekten Opifex
        
        slekten Patmarksia
        
        slekten Petermattinglyius
        
        slekten Phagomyia
        
        slekten Polyleptiomyia
        
        slekten Psorophora
        
        slekten Rampamyia
        
        slekten Rhinoskusea
        
        slekten Sallumia
        
        slekten Stegomyia Theobald, 1903
        Stegomyia albopicta (Skuse, 1895)
        
        slekten Tanakaius
        
        slekten Tewarius
        
        slekten Udaya
        
        slekten Vansomerenis
        
        slekten Verrallina
        
        slekten Zavortinkius
        
        slekten Zeugnomyia
        
        stammen Culicini
        slekten Culex Linnaeus, 1758
        underslekten Barraudius Edwards, 1921
        Culex modestus Ficalbi, 1889
        
        underslekten Culex Linnaeus, 1758
        liten husmygg Culex pipiens Linnaeus, 1758 – nord til Møre og Romsdal
        Culex pipiens pipiens Linnaeus, 1758
        
        Culex pipiens pipiens biotype molestus Forsskål, 1775
        
        Culex torrentium Martini, 1925 – spredte funn over hele landet
        
        underslekten Maillotia Theobald, 1907
        Culex arbieeni Salem, 1938
        
        Culex deserticola Kirkpatrick, 1925
        
        Culex hortensis Ficalbi, 1889
        
        underslekten Neoculex Dyar, 1905
        Culex impudicus Ficalbi, 1890
        
        Culex martinii Medschid, 1930
        
        Culex territans Walker, 1856 – nord til Møre og Romsdal
        
        slekten Deinocerites
        
        slekten Galindomyia
        
        slekten Lutzia
        
        stammen Culisetini
        slekten Culiseta Felt, 1904
        underslekten Allotheobaldia Broelmann, 1919
        Culiseta longiareolata (Macquart, 1838)
        
        underslekten Culicella Felt, 1904
        Culiseta fumipennis (Stephens, 1825) – bare kjent fra Østfold i Norge
        
        Culiseta litorea (Shute, 1928)
        
        Culiseta morsitans (Theobald, 1901) – spredt nord til Møre og Romsdal
        
        Culiseta ochroptera (Peus, 1935)
        
        underslekten Culiseta Felt, 1904
        Culiseta alaskaensis (Ludow, 1906) – Østlandet og Finnmark
        
        stor husmygg Culiseta annulata (Schrank, 1776) – vår største art. Spredt til Møre og Romsdal
        
        Culiseta atlantica (Edwards, 1932)
        
        Culiseta bergrothi (Edwards, 1921) – over hele landet
        
        Culiseta glaphyroptera (Schiner, 1864)
        
        Culiseta subochrea (Edwards, 1921) – bare kjent fra Hedmark i Norge
        
        stammen Ficalbiini
        slekten Ficalbia
        
        slekten Mimomyia
        
        stammen Hodgesiini
        slekten Hodgesia Theobald, 1904
        
        stammen Mansoniini
        slekten Coquilettidia Dyar, 1905
        underslekten Coquillettidia Dyar, 1905
        Coquillettidia buxtoni (Edwards, 1923)
        
        Coquillettidia richardii (Ficalbi, 1889) – Østfold og Akershus
        
        slekten Mansonia Blanchard, 1901
        
        stammen Orthopodomyiini
        slekten Orthopodomyia Theobald, 1904
        underslekten Orthopodomyia Theobald, 1904
        Orthopodomyia pulcripalpis (Rondani, 1872)
        
        stammen Sabethini
        slekten Isostomyia
        
        slekten Johnbelkinia
        
        slekten Kimia
        
        slekten Limatus
        
        slekten Malaya
        
        slekten Maorigoeldia
        
        slekten Onirion
        
        slekten Runchomyia
        
        slekten Sabethes
        
        slekten Shannoniana
        
        slekten Topomyia
        
        slekten Trichoprosopon
        
        slekten Tripteroides
        
        slekten Wyeomyia
        
        stammen Toxorhyncitini
        slekten Toxorhynchites Theobald, 1904
        
        stammen Uranotaeniini
        slekten Uranotaenia Lynch-Arribálzaga, 1891
        underslekten Pseudoficalbia Theobald, 1912
        Uranotaenia unguiculata Edwards, 1913

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 28. mars 2021. Besøkt 28. mars 2021.
^ «Secret behind mosquito flight may lead to safer aerial drones». The Asahi Shimbun (engelsk). Besøkt 29. mai 2020.
^ Nakata, Toshiyuki; Phillips, Nathan; Simões, Patrício; Russell, Ian J.; Cheney, Jorn A.; Walker, Simon M.; Bomphrey, Richard J. (8. mai 2020). «Aerodynamic imaging by mosquitoes inspires a surface detector for autonomous flying vehicles». Science. 6491 (engelsk). 368: 634–637. ISSN 0036-8075. PMID 32381721. doi:10.1126/science.aaz9634. Besøkt 29. mai 2020.
^ Beuk, Dr Paul & Pape, Dr Thomas. 2004. Fauna Europaea: Culicidae. Fauna Europaea version 2.4, http://www.faunaeur.org - besøkt 7. april 2012

Litteratur

Andersson, H. 1991. Aktuell klassifisering av inhemska tvåvingar (Diptera), med svenska namn på familjerna. Ent. Tidskr. 112, side 49-52.
Mehl, R., Traavik, T. & Wiger, R. 1983. The composition of the mosquito fauna in selected biotopes for arbovirus studies in Norway. Fauna norv. Ser. B. 30, 14 – 24.
Mehl, R. 1996. Culicidae, Stikkemygg. Side 202 til 205 i: Aagaard, K. og Dolmen, D. (red.): Limnofauna norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir Forlag, Trondheim.
Natvig, L.R. 1948. Contribution to the knowledge of the Danish and Fennoscandian mosquitoes. Culicini. Norsk ent. Tidsskr. Suppl. I, 1-567.
Natvig, L.R. & Mehl, R. 1982. Stikkemyggene. – In: Frislid, R. & Semb-Johansson, A. (ed.). Norges Dyr. 4. Virvelløse Dyr. J.W. Cappelens Forlag, Oslo, pp 386-396.
Thielman, A.C, and Hunter, F.F. 2007. Photographic Key to the Adult Female Mosquitoes (Diptera: Culicidae) of Canada. Canadian Journal of Arthropod Identification No. 4, 14 December 2007. Finnes online som html og pdf: www.biology.ualberta.ca, doi: 10.3752/cjai.2007.04.